Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Boktips voksne

Mohsin Hamid:

Exit Vest

Exit Vest - Mohsin Hamid

«Exit Vest» av pakistanske Mohsin Hamid handler om de to unge menneskene Saeed og Nadia, som blir kjent med hverandre på et kveldskurs for voksne. Nadia har brutt med familien sin og bor for seg selv, mens Saeed bor i en leilighet sammen med foreldrene sine. Begge har kontorjobber som de går til, og på fritiden begynner de å treffes, først ute på kafé eller restaurant, deretter hjemme hos Nadia. Men landet og byen de bor i, som aldri blir navngitt, trues av krig, og mens Nadia og Saeed lærer hverandre å kjenne spiser krigen seg gradvis innpå byen og livene deres. Først innføres det portforbud, deretter blir telefon- og internettet stengt av slik at det blir umulig å kommunisere med hverandre. Ikke minst rykker kamphandlingene stadig nærmere og fortærer det ene nabolaget etter det andre.

Nadia og Saeed begynner å diskutere mulighetene for å komme seg bort fra det etter hvert krigsherjede landet. Det går rykter i byen om en slags magiske dører, dører man kan gå gjennom for så å komme ut et helt annet sted på jorda. Og det skal vise seg at det slett ikke bare er rykter og overtro. For når situasjonen i byen blir så uholdbar at de to for alvor bestemmer seg for å flykte, så er det gjennom nettopp en slik dør. Døren tar dem til øya Mykonos i Hellas, der også mange andre flyktninger oppholder seg, men Nadia og Saeeds reise ender ikke der. Som lesere får vi se hvordan forholdet deres påvirkes av den store påkjennelsen det er å være på flukt; hvordan det de opplever underveis fører dem nærmere hverandre i det ene øyeblikket og skaper avstand mellom dem i det neste.

Med jevnlig mellomrom gjennom boka kommer det et par siders avbrudd i historien til Nadia og Saeed og vi får isteden en slags korte parallellfortellinger der de magiske dørene spiller en viktig rolle. Gjennom disse historiene blir det klart for oss at det finnes slike dører over hele verden, og vi stifter korte bekjentskap med menneskene som av ulike grunner velger å gå gjennom dem. Dette er med på å gjøre «Exit Vest» til en mer universell historie om mennesker på flukt, selv om Nadia og Saeed sin historie jo er den sentrale. Elementet av magi som disse dørene utgjør synes jeg fungerer veldig fint. Det som likevel slo meg mest med boka var alle de fine formuleringene. Mohsin Hamid, her i John Erik Bøe Lindgrens solide oversettelse, har forfattet passasjer som jeg tok meg i å vende tilbake til for å lese på nytt. Et eksempel fra bokas første side:

Det kan virke merkelig at unge mennesker, i en by som befinner seg på avgrunnens rand, fortsetter å gå på skole – i dette tilfellet et kveldskurs i bedriftsidentitet og merkevarebygging – men slik er det, både når det gjelder byer og livet for øvrig, for i det ene øyeblikket tusler vi rundt med ærendene våre som vanlig, mens vi dør i det neste, og det evig ventende endelikt setter ingen stopper for alles flyktige begynnelser og midtpartier, før i det øyeblikket det faktisk gjør det.

Denne lille boka bød på noen store lese-øyeblikk for min del. Anbefales!

Del på facebook
Anna Ekberg:

Kjærlighet for voksne

Kjærlighet for voksne

Christian og Leonora lever det perfekte liv, tilsynelatende. De har kjempet for sønnens liv gjennom langvarig sykdom, og nå er han frisk. Men kampen for sønnen har kostet, både krefter og penger, og hvem som har betalt den høyeste prisen blir et spørsmål når Christian innleder en affære med den vakre og frie Zenia. For Leonora er det helt utenkelig å bli skilt, og hun vil gjøre alt for unngå det.

Boken innledes med Woody Allens sitat; Ekteskapet er den eneste krigen der man sover sammen med fienden. Og dette setter absolutt tonen i denne krimromanen, her er drap, gjerningsmenn og politi men samtidig er det en roman som omhandler kjærlighet og parforhold på flere plan. Den pensjonerte politimannen Holger beretter til sin datter om denne ene saken han ikke kan glemme, og slik avdekkes historien gradvis.

Anna Ekberg er et pseudonym for forfatterne Anders Rønnow Klarlund og Jacob Weinreich, som også er forfatterne bak pseudonymet A.J. Kazinski. Forfatterne har fremhevet i intervjuer at dette er en veldig personlig bok for de, ut fra egne erfaringer.

Den er godt skrevet, med flere fortellerstemmer, og den er best og mest troverdig i de partier der det virkelige dramaet utspilles, i Christians indre kamp og kjærligheten til Zenia, og desperasjonen som ligger bak hans handlinger. Når vi kommer til avslutningen er vi kommet langt over i den helt usannsynlige røverroman. Men uten å røpe noe mere kan jeg si den er fremdeles verdt å lese.

Del på facebook
Colm Toìbìn:

Marias testamente

Marias testamente

I 2012 var «Marias testamente» nominert til Man Booker- prisen, det var den femte boka til irske Colm Toìbìn. Han er fødd i 1955, og er ein av dei framste forfattarane frå Irland. 

 

I Marias testamente går vi 2000 år tilbake i tid. Kva skjedde i dagane før Jesus blei korsfesta?

Vi kjenner historia godt frå før. Vi har fått den fortald gjennom evangelia Matteus, Markus, Lukas og Johannes. Men i denne boka er historia meir rystande, no er det Maria som fortel om sine opplevingar. 

Maria er blitt gamal, ho prøver å leve vidare med den store sorgen og det uforståelege ved å ha mista ein son. Ho blir passa på eller får hjelp, alt etter korleis ein les det, av to venner av sonen. Dei skriv historia til evangelia og vil ha minna hennar. Maria trur ikkje Jesu eigentleg var Guds son og har ingen sans for alt snakket om mirakla han skal ha utført.  Ho hugsar den siste tida hans som ei tid der ho ikkje kjende han att, der sjarlatanar og draumarar var menneske han var nær. Maria sine minner stemmer ikkje med vennene si historie om kva som skjedde. Det reiser spørsmålet om kven som eig historia til eit menneske? 

Da snudde jeg meg mot dem, og hva det nå var i ansiktsuttrykket mitt, raseriet mot dem, sorgen, frykten, så stirret de begge forskrekket på meg, og den ene begynte å gå mot meg for å hindre meg i å si det jeg skulle si. Jeg trakk meg bort fra dem og stilte meg i et hjørne. Jeg hvisket det først, og så sa jeg det høyere, og da han trakk seg unna og nesten krøp sammen i kroken, hvisket jeg det igjen, langsomt, tydelig, med alt jeg hadde av pust, av liv, det vesle som ennå er igjen. "Jeg var der", sa jeg. "Jeg flyktet før det var over, men vil dere ha vitner, så er jeg et vitne, og jeg kan si dere nå, at når dere sier han frelste verden, så vil jeg si at det ikke var verdt det. Det var ikke verdt det.

MARIA / MARIAS TESTAMENTE, S. 105.

 

Det er ikkje tjukke boka, knappe 100 sider. Likevel gjer den rom for store kjensler og djupe refleksjonar.

Så godt kan det altså gjerast. Så stille. Så sart. Og så stort.

Leseropplevinga sit i, lenge etter du har bladd om siste side.

Del på facebook
Paul Auster:

Moon Palace

Moon Palace

Ein av mine favorittforfattarar er amerikanaren Paul Auster. Den første romanen eg las av han, Moon Palace, står framleis for meg som ein av dei beste. Den kom ut i USA i 1989 og i norsk omsetjing i 1991.

Året er 1969, den sommaren det første mennesket sette sine bein på månen. Handlinga startar i New York. Den fattige og foreldrelause Marco Stanley Fogg har vokse opp hos sin snille onkel Victor, som da han døyr etterlet nevøen ein klarinett og 1492 bøker. Bøkene ligg i kasser som Marco brukar som møblar, og etter kvart som han les ut bøkene, sel han dei billig. Til slutt kan han ikkje lenger betale husleiga og ender på gata. Han bestemmer seg for å berre la seg forfalle, for å «kome i kontakt med verda» som han seier, men blir berga av den kinesiske venninna Kitty Wu som let han bu hos seg.

Frå den augneblinken får tilfeldigheitene fritt spelerom. Marco får jobb som sekretær for den rike og eksentriske Thomas Effing, som er gamal, blind og sit i rullestol. Han skal ha klar teksten til nekrologen si innan han døyr, og det er Marco som skal skrive ned livshistoria hans. Det blir ei fasinerande skildring som utviklar seg til reine røvarforteljinga, og som får Marco til å legge ut på ei reise gjennom Midtvesten på leiting etter sonen til Effing, Solomon Barber, for å overlevere memoarane.

Som i nesten alle Paul Auster sine romanar er eksistensielle spørsmål og identitetsproblematikk hovudtema. Vi blir tatt med både bakover og framover i tid, i eit spenn som dekkjer tre generasjonar – og kvar generasjon gjentek feila frå den førre generasjonen.

Paul Auster kan det å fortelje ei god historie, spekka med spenning og usannsynlege samantreff…

Del på facebook
De polyglotte elskerne, Lina Wolff

«Jeg er trettiseks år og ønsker meg en øm, men ikke altfor øm, mann» Slik søkte Ellinor etter en mann på en dating-nettside. Og hun fikk Calisto, den overvektige og noe voldelige litteraturkritikeren. Men heldigvis har Ellinor lært å slåss av sin tidligere elsker Johnny, og hun nekter å være et offer for Calisto, eller noen annen.

Polyglotte betyr de som snakker flere språk, og i denne romanen er det tre stemmer som snakker flere språk, og som på underlig vis er knyttet til hverandre. Også seksualitet er her et eget språk. Ellinor, Max og Lucrezia henger sammen i et usannsynlig samspill, alt henger sammen med alt, for å sitere Gro Harlem Brundtland, og det er drivende godt satt sammen.

Dette er Lina Wolffs andre roman, den første ble også belønnet med priser, men De polyglotte elskerne fikk strålende kritikker og den prestisjefylte Augustprisen i 2016.  

Forfatteren er svensk, og har jobbet som tolk i Spania og Italia, noe som kommer til syne i bokens Italia- opphold, som starter slik;

-Mitt navn er Lucrezia Latini Orsi, og jeg er datterdatter av den skandaleombruste markise Matilde Latini som døde av knust hjerte sommeren 2012.

Wolff skriver godt, hun skriver om et mørke som får frem latteren også, og hun beskriver sårbarheten bedre enn mange. Hennes språk er svært elegant og flytende, og gir en letthet til de mørke og intense hendelser hun beskriver. Og de svært forskjellige karakterer innehar enhver rolle man kan tenke seg, mann, kvinne, skilt, gift, ensom, knust, datter, den som knuser, roller vi alle kan relatere oss til.

Denne romanen er lett å anbefale, og vel verdt å bruke noen lese- timer på.

 

Del på facebook
Svanhild Amdal Telnes:

Om nettene brukar mor dråpeteljar

Om nettene brukar mor dråpeteljar

Det er like fantastisk kvar gong ein kjem over ei perle av ei bok. Og det er slett ikkje alltid den boka som coveret sel så flott med fine, fargerike bilde som viser seg å vere den perla.

Men så spørs det kva ein er ute etter, då. Og når det gjeld litterære skattar, ser vi med ulike briller. Likevel, av og til er det ganske uomtvistelig kva som er godt handtverk, kva som verkeleg er godt arbeid. Og debutanten Telnes viser seg absolutt å høyre til blant dei som beherskar diktekunsten. Det er ein tung materie ho arbeider seg gjennom, tunge minner frå ein øydelagt barndom. Ei dominerande og valdeleg mor, ein far som prøver å hjelpe dottera, men som ikkje er sterk nok til å stå opp mot mor. Og som om ikkje det er nok, ein storebror som forgrip seg på henne. Ho møter etterkvart kjærleiken, men det er for mange minner, for mange uløyste flokar i henne til at det kan vare. Minner som ho ikkje klarer å knuse, men som vevar seg inn i notida, som om mora har plassert dei der med dråpeteljar.Språket og oppbygginga av diktsamlinga understreker dette på ein imponerande måte. Dei språklege verkemidla som er brukte teiknar så tydelege bilde av kjenslene hennar at vi nærmast kan føle dei sjølv. Dette er å anbefale, også til den som ikkje er så godt bevandra i poesien si verd! 

Del på facebook
Käte From, Rikke Mølbak::

Alltid online

Alltid online

Utviklingen i løpet av de siste ti årene har vært enorm når det gjelder barns bruk av Internett. Fordelene med dette er mange, men det er også utfordringene man står overfor, utfordringer som for dagens foreldregenerasjon er relativt ukjente. Boken Alltid online tar både barn og foreldres vanskeligheter med den digitale verden på alvor. 

Vi møter fjerdeklassingen Herman, storebror Thor på femten og Melina på tolv. Herman har så vidt begynt å bruke sosiale medier og bruker mye tid på dataspill. For Melina er det sosiale medier som opptar mye av hverdagen. Alle opplever mye glede med databruken sin, men støter også på problemer. 

Disse problemstillingene tas opp i boka:Hvor mye tid skal brukes på data? Når bør man sette i gang tiltak for å beskytte barnet?Hva om man får slemme meldinger på sosiale medier?Hvilke bilder og videoer er det greit å legge ut?Blir barnet skremt av innhold han eller hun eksponeres for på nettet?I tillegg omtales mangel på nattesøvn og kroppspress. Hvordan kan voksne hjelpe barna med å takle dette? For hvert tema får man tips til hvordan man kan samtale med barnet om problematikk som er knyttet til nettbruk. Ingen fasitsvar gis, men man får et bedre grunnlag for en konstruktiv prat, fremfor alt om bevisstgjøring.

Del på facebook
Lars Mytting:

Hestekrefter

Hestekrefter

I 2011 gjorde gudbrandsdølen Lars Mytting braksuksess med noko så sært som ei sakprosabok om hogging, stabling og tørking av ved. Like stor suksess fekk han tre år seinare med romanen Svøm med dem som drukner. Men Mytting debuterte som forfattar allereie i 2006 med romanen Hestekrefter, ei underhaldande og velskrive bok som både i miljø og skrivestil er i slekt med romanane til Levi Henriksen.

Handlinga er lagt til den oppdikta tettstaden Annor i Gudbrandsdalen, mellom Ringebu og Vinstra ein stad. Hovudpersonen, 34 år gamle Erik Fyksen som har jobba på «Annor Bil og bensin» sidan han var 17 år gamal, har etter kvart overtatt drifta, og saman med kjærasten Elise Misvær har han restaurert bensinstasjonen tilbake til ein 1966-look.  Han driv den siste Mobilstasjonen i landet - sjølv om Mobil allereie i 1992 hadde selt alle sine norske bensinstasjonar til Norsk Hydro, og Pegasusen på mobilskilet for lengst skulle ha vore skifta ut med YX-logoen til Hydro Texaco. Med andre ord ein god, gamaldags bensinstasjon der bilkompetanse og smøregrava står i sentrum, ikkje pølsesalet.

For 60-talsromantikaren Elise var ikkje livet i Annor nok, ho har reist ut for å skaffe seg utdanning og nye opplevingar. Men odelsjenter kjem da vel tilbake?

Når planar om at riksvegen skal leggast utanom Annor sentrum dukkar opp og både hans gamle rival Harald Jøtul  og Statoil segler opp som farlege konkurrentar, blir Fyksen tvunge ut av apatien. På same tid finn hovudkontoret i Oslo ut at Annor-stasjonen ikkje driv etter Hydro Texaco sine retningsliner, og han blir for alvor kasta ut i kampen mot pølsestasjonane. Og så dukkar hans gamle flamme Tora Grundtvig opp…

Mykje humor, ein god dose nostalgi – og bilstoff i rikt monn. Med mange detaljar kring bil og «mekking» kan ein lett tenkje seg at det til tider blir litt i overkant mykje, men til tross for at eg ikkje har nokon som helst interesse for oljefilter, V8-motorar, fordelarlokk, NGK-tennpluggar, eller spørsmålet om 5-56-olje er betre enn WD40, opplevde eg det som heilt uproblematisk. Eg må innrømme at eg til og med måtte google «Facel-Vega» for å få sjå kva for ein fantastisk bil det dreier seg om…

For den som gjerne høyrer lydbok er Hestekrefter svært godt innlese av Torbjørn Harr.

Del på facebook
William Maxwell:

Som svaler kom de

Som svaler kom de William Maxwell

«Bunny våknet tidlig til lyden av kirkeklokker, enda det var mandag morgen. Kunne det være søndag helt på nytt igjen? Eller var det noe som var fryktelig galt? Mens han lå i senga og lurte på dette, revnet lufta av fløyta fra skofabrikken; av en fløyte fra vannverket. Så begynte brannalarmen, som sugde fløyter og bjeller inn i sin egen redselsfulle jamring.»

Den alminnelige kvinnen Elizabeth var den mest ualminnelige, strålende og elskede kvinnen i verden, for Bunny, Robert og James. Rammen er amerikansk småby sommeren 1918, da spanskesyken herjet. Og denne lille familien rammes også. Boken består av tre forskjellige deler, og forteller på hver sin måte om frykt og tap. To sønner og en far forteller om svært forskjellige måter å elske og miste på.

 Denne boken ble først gitt ut i 1937, og forfatteren kan sies å være en av de litt glemte amerikanske forfatterne, han kan sammenlignes med John Williams, og hans roman Stoner får konkurranse om tittelen Den beste amerikanske romanene du aldri har hørt om. Maxwell var litterær redaktør i The New Yorker i en årrekke og hans eget forfatterskap vokste langsomt frem, han ga ut seks romaner i tillegg til kortprosa, barnebøker og memoarer. Hans forfatterskap var kritikerrost og han mottok store litteraturpriser som National Book Award.

Det er forfatterens enestående evne til å formidle et barns følelser som er mest imponerende, og dette til dels selvopplevde dramaet som utspilles inne i den aller mest private familiesfære speiles også i forsiktig optimisme når verdenskrigen skal være omme, dette blir blandet med frykten som oppstår når influensaepidemien rammer hele verden.

Selve tittelen Som svaler kom de kan man lese på flere måter, en svale kommer inn i fortellingen og han innleder også teksten med et dikt av W.B Yates´ Coole Park, 1929;

They came like swallows and like swallows they went..

Dette er en roman med mange lag, den er nydelig, og den er virkelig en av de beste amerikanske romanene jeg ikke hadde lest.

Del på facebook
Colson Whitehead:

Den underjordiske jernbanen

Colson Whitehead: Den underjordiske jernbanen

I «Den underjordiske jernbanen» blir vi kjent med 16 år gamle Cora, som på 1800-tallet er slave på en bomullsplantasje i staten Georgia. Det var Coras bestemor Ajarry som ble røvet fra Afrika og fraktet til Amerika på et slaveskip, og hun tilbragte resten av livet sitt på den samme plantasjen som Cora vokser opp på, Randall-plantasjen. I løpet av årene der fikk Ajarry fem barn, men bare ett av barna klarte seg til voksen alder, og det var Coras mor Mabel. Når vi trer inn i historien er Mabel bare et minne og en myte ettersom hun rømte fra plantasjen da Cora var rundt ti år gammel. Og i motsetning til alle de andre slavene som frem til da hadde prøvd å rømme fra Randall-plantasjen, ble Mabel aldri funnet og tatt til fange igjen.

Når fortellingen begynner prøver Coras venn Caesar å overtale henne til å rømme med ham. Først synes hun det er galskap; hun vet jo at så godt som alle blir tatt, og at straffen er brutal. Men når situasjonen på Randall-plantasjen forverres velger Cora likevel å bli med Caesar, og sammen rømmer de nordover ved hjelp av den underjordiske jernbanen. I virkeligheten var dette kallenavnet på et nettverk av fluktruter, gjemmesteder og personer som hjalp slaver å komme seg vekk fra Sørstatene. I boka er det derimot en faktisk jernbane, med underjordiske tuneller, stasjoner og lokomotiv som frakter dem nordover mot friheten. Men Cora og Caesar får selvsagt ikke flykte i fred. Plantasjeeieren sender slavefangeren Ridgeway etter dem, den dyktigste av sitt slag i mils omkrets. Ridgeway legger sin stolthet i å spore opp hver eneste rømte slave han får i oppdrag å finne, men akkurat når det gjaldt Coras mor Mabel måtte han den gang gi tapt. Derfor er han ekstra oppsatt på å ikke la datteren hennes også slippe unna.

Vi følger Cora og Caesars flukt gjennom den ene staten etter den andre der farene lurer overalt, men ikke alltid er like åpenbare. Cora er fortellingens hovedperson, men i annethvert kapittel er en annen av bokas karakterer i fokus, som vi dermed får vite mer om. Blant disse er Caesar, Mabel og Ridgeway, som altså har sine egne kapitler innimellom Cora sine.

«Den underjordiske jernbanen» er på alle måter en lesverdig roman, like fæl som den er spennende, og skrevet i en usentimental stil som etter min mening kler historien veldig godt.

Colson Whitehead ble tildelt blant annet Pulitzer-prisen for skjønnlitteratur for denne boka.

Del på facebook

Åpningstider  sommeren 2018

Mandag 10 - 18
Tirsdag - fredag 10 - 16
Lørdag  10 - 14

  

Telefon:
71 57 51 00

E-post:
bibliotek@kristiansund.kommune.no 

Vi blir inspirert av