Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Filmtips

Valeska Grisebach:

Western

Western

Tunge anleggsmaskiner har rullet inn over den bulgarske landsbygda under den stekende sommersolen, og en gruppe tyske bygningsarbeidere forbereder seg på å legge grunnarbeidet til et vannkraftverk ved elven som renner gjennom det øde landskapet på grensen til Hellas. Som cowboyene i de gamle westernfilmene, er også disse mennene drevet ut i ødemarken av en indre uro eller jakt etter penger. Men med infrastrukturen har de også med seg macho-patriotismen og den selvhevdende følelsen av at sivilisasjonen og overmakten har ankommet det vesle stedet.  

 

Det tyske flagget blir heist triumferende over brakketakene, mens mennene sitter rundt leirbålet om kveldene i plaststolene sine og uttaler seg nedlatende ovenfor landet og de lokale innbyggerne i det ville østen. Når vår hovedperson og mannskapets nyeste tilskudd, Meinhard, en ensom cowboy med en stille autoritet som ingen helt vet hvor de har, rir inn i landsbyen som Marlboromannen på let etter sigaretter og etterhvert interesserer seg mer for de lokale enn sine egne, stilles spørsmålet om lojalitet. Enten er du med oss, eller så er du mot oss. 

 

Regissør Valeska Grisebach griper her an de ensomme og melankolske heltene og den mannlige mytologien som blir portrettert i western-sjangeren. For en god western er jo ikke bare markløpere som blåser over ørkensanden eller å skyte over repet på hengløkka, men en fortelling om samfunnet. De er eksistensielle undersøkelser av kontemporære verdier. Og det har Grisebach absolutt skapt med sin egen Western. Landskapet kunne vært Arizona eller Mexico, helten Meinhard en kopi av Sam Elliott, den hvite hesten The Lone Rangers Silver og bygningsarbeidet som noe fra Once Upon a Time in the West. Alle de generiske komponentene er på plass. Men dette er også et estetisk og følelsesbetont studie i maskulinitet. Om hvordan uro og savn etter tilhørighet gjør at mennesker søker forankring i noe som gir mening og retning i livet, og hvordan en universell følelse i oss overskrider barrierer som språk og kultur. 

 

Med Western har Grisebach truffet gull og filmen spilles glitrende av amatørskuespillere uten erfaring fra film eller teater. Hovedrolleinnehaveren Meinhard, spesielt, har en flott karisma og tilstedeværelse gjennom hele filmen. En troverdighet som passer veldig godt til filmens naturlige tempo. Man blir bare tatt med, observerende, uten å ane hvordan det hele kommer til å ende.   

 

“Well, there are some things a man just can't run away from.” - John Wayne (Stagecoach, 1939)  

Del på facebook
Derek Cianfrance:

The light between oceans

The light between oceans

Lys mellom to hav er den norske tittelen på en roman som ikke glemmes så lett. Filmatiseringen med Michalel Fassbender og Alicia Vikander i hovedrollene er også en sterk opplevelse. Handlingen er lagt til Australia etter første verdenskrig. Tom takker ja til en post som fyrvokter på den avsidesliggende og ellers ubebodde øya Janus Rock. Isolasjonen er kjærkommen. Grusomhetene han så og opplevde i krigen har gjort noe med ham. 

Under et besøk på fastlandet møter han Isabel. Hun er full av liv og pågangsmot, og vekker også Toms evne til å føle til live igjen. De gifter seg, og Isabel blir med til Janus Rock. Lykken synes fullkommen. Men sorgen etter to spontanaborter tærer etterhvert mer og mer på Isabel. Når de en dag hører spedbarnsgråt fra en båt som driver i land og finner en omkommet mann og hans vesle datter ombord, blir Isabel overveldet av morskjærlighet. Tom slites mellom sin pliktfølelse, som forteller ham at funnet må rapporteres inn til fastlandet, og synet av hans kone og det lille barnet. Vil Isabel tåle å måtte gi henne fra seg? Og hva om noen der hjemme sørger i uvisshet over hva som har hendt sine kjære? 

Hvor langt kan man strekke seg for den man elsker? Hvor lett er det å sette strek over sine egne grunnverdier? 

Del på facebook
The Handmaid's tale

TV-serien som er basert på Margaret Atwoods roman «Tjenerinnens beretning» fra 1985, fikk svært gode mottakelse da den ble lansert våren 2017. For bare et par uker siden ble sesong to sluppet, og i følge kritikkene ser det ut til at nivået fremdeles holder høyden.

Dette er en dystopisk fortelling som finner sted i Gilead, en voldelig, religiøs, kvinneundertrykkende stat som har lagt under seg det meste av USA i en «nær framtid». Patriarkalske, kristne fundamentalister har tatt kontroll over alle deler av samfunnet, med bibelen i den ene hånda og geværet i den andre. Hvis man ikke innretter seg er straffen brutal, man kan miste et øye eller en hånd, eller rett og slett bli henrettet. Det er vanskelig å vite hvem man kan stole på, for regimets «øyne» ser alt.

På grunn av en ukjent sykdom (miljøkatastrofe? Stråling?) har de fleste kvinner og menn blitt sterile, og de få fruktbare kvinnene som er igjen tas som slaver. De blir såkalte «tjenerinner» med en overordnet oppgave i livet – å føde barn. June er en av disse tjenerinnene, hun bor hos den framstående kommandanten Fred Waterford og hans kone Serena, og er fratatt alle rettigheter og muligheter. Hennes eneste oppgave i livet er nå å bli gravid (fortrinnsvis etter den månedlige, seremonielle voldtekten), og føde et barn til Waterford og kona.

Det som holder June oppe, er håpet om å bli gjenforent med datteren Hannah. I tilbakeblikk får vi se glimt av livet til June, mannen Luke og Lille Hannah like før de nye makthaverne tok over. Dette er både takknemlige pusterom fra de dystre og til dels grusomme skildringene fra Gilead, og blir en nødvendig kontrast som skaper troverdighet til fortellingen. Troverdigheten styrkes av at personene er grunnleggende moderne, under en overflate av gammelmodige, religiøse talemåter, klesdrakter og seremonielle handlinger er dette vanlige folk som meg og deg, med språk, kunnskaper og referanser, følelser og reaksjoner som er svært gjenkjennelige.

«The Handmaid’s tale» skildrer mye mørke og håpløshet, men vi forsynes med små lysglimt underveis. Særlig i skildringen av June, som med sin mentale styrke holder ut prøvelsene hun utsettes for, og dessuten ofte setter mot i de hun deler skjebne med. Dette gjør at fortellingen hele veien holder på spenningen og interessen, vi ser at det kanskje kan være mulig å bekjempe undertrykkerne, ved hjelp av samhold, sluhet og pågangsmot. Selv om tilbakeslagene kommer i fleng, etter hvert lille glimt av håp får vi som regel en brutal trøkk i trynet og her er det mange sjokkerende scener. Hver episode har gjerne en ny innfallsvinkel til noe ved tematikken, det er mye interessant å «tygge på» her, det være seg kvinners rettigheter, menneskerettigheter generelt, religion, homofili, statens maktmidler vs. personlig frihet, rettssikkerhet osv. Mye som handler om de helt grunnleggende verdiene i det moderne demokratiet, fine påminnelser i vår daglige forbruker- og livsnyter-tilværelse, kan man kanskje si.

Serien har en helt særegen, gjennomført estetikk i bruken av farger, scenografi og kostymer. Og ikke minst i lydsporet som både er klassisk dystert, men med en rekke forfriskende og svært effektfulle innslag av moderne populærmusikk. Jeg er både fascinert og imponert av denne serien, anbefales!

Del på facebook
Joachim Trier:

Thelma

Thelma

Thelma har nylig flyttet fra det lille hjemstedet på sørvestlandet til Oslo for å studere på universitetet.

Hun er lett å sympatisere med, den litt beskjedne jenta fra bedehusmiljøet, som plutselig skal stå på egne bein i hovedstaden. En dag får hun plutselig et anfall mens hun sitter på lesesalen, og hun får hjelp av en annen student, Anja. Et vennskap utvikler seg mellom dem, selv om de er veldig forskjellige som personer. Anja er utadvendt og utforskende, mens Thelma er ganske forsiktig og tilbaketrukket. Vi forstår raskt at Thelma kommer fra et strengt kristent hjem, og foreldrene hennes framstår som i overkant kontrollerende selv om de også viser mye omsorg for henne. Eller gjør de egentlig det? Thelma får flere av disse anfallene som det er vanskelig å finne en forklaring på, og hun tvinges til å utforske seg selv mentalt. Hva er det egentlig som skjer med henne?

Helt fra den første, illevarslende scenen, er stemningen i filmen ubehagelig, og det blir mørkere og stadig mer forstyrrende etter hvert som vi følger Thelmas innsikt i egne tanker og følelser, og forholdet til foreldrene. Eili Harboe som spiller hovedrollen formidler veldig godt motsetningene i Thelma, det sårbare og sterke, det lyse og mørke. Henrik Rafaelsen og Ellen Dorrit Petersen gir meg frysninger med sine tolkninger av Thelmas foreldre.

Trier bruker effektfulle visuelle elementer, musikk og symbolikk for å skape en særegen og gjennomført atmosfære. Det blir en spennende kontrast mellom en realistisk, følsom skildring av studentlivets gleder og sorger, vennskap og kjærlighet som skal prøves ut, og en mørk understrøm med skrekkelementer og enkelte overnaturlige innslag. Jeg synes dette fungerer fint i det psykologiske universet filmen skaper. En fascinerende, annerledes og grøssende filmopplevelse!

Del på facebook
Kenneth Lonergan:

Manchester by the sea

Manchester by the sea

Manchester-by-the-sea er en liten kystby nordøst i USA. Dette er hjembyen til Lee, som må reise tilbake hit fra en åpenbart stusslig og ensom tilværelse i Boston, fordi broren Joe dør. På grunn av en kjent sykdom var Joe klar over at han kunne dø brått, og i testamentet sitt har han oppnevnt Lee som verge for tenåringssønnen Patrick.

At broren dør relativt ung er selvsagt tragisk nok, men Lee framstår likevel som en påfallende mistrøstig og deprimert person. Det er tydeligvis svært vanskelig for ham å komme tilbake til hjembyen sin, og forholde seg til menneskene der. Dette får sin forklaring etter hvert som den grusomme forhistorien til familien hans rulles opp for oss.

Dette er en svært sterk historie, som er både realistisk, rørende og tidvis tragikomisk. Skuespillerne er jevnt over veldig gode, og særlig Casey Affleck gjør et sterkt inntrykk i hovedrollen. Han klarer å skape en troverdig karakter av en mann som bærer en blytung bør. Er det mulig å se for seg at han skal kunne skape seg et vanlig liv igjen? Dette er vondt å se på, men veldig godt formidlet.

Del på facebook
Lowery, David:

A Texas love story

A Texas love story

Historien om en forbryter som rømmer fra fengsel og legger i vei over Texas-åsene for å gjenforene seg med sin kone og datter han aldri har møtt.

Bob Muldoon og Ruth Guthiere  fra Texas, er et ungt par som befinner seg på feil side av loven på 70 tallet. Etter en blodig skyteepisode med politiet hvor Ruth skader en lokal politimann, er de tvunget til å overgi seg . Bob tar på seg skylden for politimannen som Ruth skadet og ble dømt til 25 år i fengsel. Han lover å komme tilbake til henne. Etter fire år lykkes Bob å rømme fra fengselet og legger ut for å finne Ruth og datteren som ble født mens han satt inne.

Del på facebook
Stephen Frears:

Florence

Florence

Historia i filmen «Florence» utspelar seg i New York i 1944, der den rike arvingen Florence Foster Jenkins drøymer om å bli ei stor operasongarinne, trass i at ho manglar både songstemme og gehør. Inne i sitt eige hovud høyrer ho ei vakker stemme, medan for publikum vert songen hennar heilt forferdeleg og latterleg. Florence har som mål å opptre i den store konsertsalen i Carnegie Hall, og for å oppnå dette er ho viljug til å stå for finansieringa sjølv. På vegen mot målet har ho ein god hjelpar i ektemannen og manageren, som gjer det han kan for å verne kona si frå sanninga. Ektemannen hyrar inn ein ung pianist for å akkompagnere henne, og han får seg litt av ei overrasking under den første øvinga.

Filmen bygg på ei sann historie og sjølvsagt går tankane våre til ei liknande skjebne frå våre eigne trakter – Olga Marie Mikalsen frå Langevåg som også fekk synge i Carnegie Hall.

Meryl Streep spelar hovudrolla og som vanleg frå den dama er det meisterleg og truverdig gjort. Hugh Grant er ektemannen i ei litt uvanleg, men godt spela rolle. Pianisten, spela av Simon Helberg, får på ein morosam måte fram den kinkige situasjonen han er sett i, strevande med eit nærmast umogeleg oppdrag.

Dette er nok ein god, herleg og underhaldande film frå regissøren Stephen Frears.  Han har tidlegare laga fortreffelege filmar som «The Queen» og «Philomena».

Del på facebook
Hallvar Witzø:

Tuba Atlantic

Cover Tuba atlantic

Tuba atlantic

Vi må først ile til og seie at dette er ein kortfilm, 25 minutt lang. Og regissør Hallvar Witzø har så langt berre laga to kortfilmar – og det gjer prestasjonane enno sterkare: For den eine, denne filmen, vann Oscar for studentar og vart nominert som beste kortfilm til den «skikkelege» Oscar. Og den andre filmen, «Ja vi elsker», vart tatt ut til å delta i den mest prestisjetunge filmfestivalen i verda, nemleg Cannes.

Witzø skal kome med ein ny kortfilm i år, og har elles fått salt til maten ved å regissere reklamefilmar og enkeltepisodar for fjernsyn (t.d. «Helt perfekt» med Thomas Giertsen). Dessutan har han ei viss tilknyting til fylket gjennom å ha vore assistentlærar eitt år, og seinare gjestelærar, ved Nordmøre folkehøgskule i Surnadal.

Nok personalia; no over til filmen: «Tuba Atlantic» handlar om Oskar (som altså nesten vann Oscar …), ein 70 år innful trønder som får beskjed frå doktoren sin om at han har fått kreft og har seks dagar att å leve. Surpompen har difor kort tid på å rette opp alle «feila fra i går», og den største er at han og broren i Amerika har mista kontakten for lenge sia etter ein uforståeleg krangel. Ikkje veit han korleis han skal få tak i broren og begrave stridsøksa før det er for seint, heilt til …

Dette er, som sagt, ein kortfilm med sikkert eit svært så stakkarsleg budsjett. Witzø har kompensert for dette ved også å bruke amatørar i nokre av rollene, m.a. Edvard Hegstad som spelar surpompen. Dessutan har han og produsent Gudrun Austli brukt eit miljø dei kjenner godt til, trøndelagkysten, og sikkert mobilisert det som er av dugnadskraft og godvilje for å få til eit så vellukka resultat.

Ja, det blir «bonsk», det tenderer mot «buskis-humor» og det verkar litt impulsivt og «tatt på hælen». Og det er denne sjarmerande blandinga som gjer at filmen verkar både eksotisk, frodig og truverdig, og da spesielt utafor gamlelandet.

Del på facebook
Yorgos Lanthimos:

The Lobster

The lobster

Premisset for historia som blir fortalt i denne filmen er ganske absurd: i ei dystopisk framtid er alle menneske nøydde til å finne seg ein partner ein har likheitstrekk med innan 45 dager, elles blir ein forvandla til eit valgfritt dyr for resten av levetida.

Den greske regissøren Yorgos Lanthimo sin film liknar ikkje på noko anna, kanskje bortsett frå dei filmane han tidligare har laga sjølv.

Handlinga i "The Lobster" er lagt til ei nær framtid, der single menneske blir sende til hotelliknande institusjonar der dei har 45 dagar på seg til å forelske seg og finne ein ny partner. Lukkast dei ikkje, blir dei omskapt til eit sjølvvald dyr. David (Colin Farrell) som er nyskild og deprimert, kjem til hotellet med ein hund (det viser seg å vera broren Bob, som altså ikkje klarte å finne ny partner), og vil sjølv bli til ein hummar om han skulle mislukkast i partnarjakta.
Følgande samtale utspelar seg mellom David og hotelldirektøren:
Hotel manager: Now have you thought of what animal you'd like to be if you end up alone?
David: Yes. A lobster.
Hotel manager: Why a lobster?
David: Because lobsters live for over one hundred years, are blue-blooded like aristocrats, and stay fertile all their lives. I also like the sea very much.

Hotelldirektøren (Olivia Colman) synest hummar er eit heilt utmerka valg.
 Menneska i dette universet følgjer alle reglar ukritisk, uansett kor bisarre, undertrykkande og meiningslause dei måtte vere. I skogen utanfor hotellet bur dei single, som har måtta flykta frå byen der politiet er etter alle som ikkje er saman med nokon. Hotellgjestene jaktar på dei single i skogen med gevær lada med bedøvingspiler.
 Har du sansen for mørk og surrealistisk humor, kjem du til å le av dette. Men når den bistre komikken i neste augneblink vert avløyst av nærgåande vald, får det latteren til å setja seg litt fast i halsen. Og det er kanskje meininga.
 Det er eit absurd og underleg univers regissøren viser oss i "The Lobster", men eg synest han har skapt ein fascinerande film med rom for mange tolkingar.

Del på facebook
Jean-Pierre Dardenne:

Kvinne, ukjent

Kvinne, ukjent

Jenny Davin er en ambisiøs ung lege som har fått en stilling i en privat praksis. Enn så lenge tar hun seg av sin praksis i et nedslitt offentlig legekontor i Liège. Overarbeidet og dårlig betalt, ansvaret for innbyggerne i forstaden Seraing-sur-Meuse blir ikke mindre av den grunn.

En morgen hører Jenny at en ung kvinne er funnet død ved en byggeplass ved elvebredden like ved. Politiet ber om filmopptaket Jenny har fra sitt overvåkningskamera ved inngang til legekontoret. Der er den drepte. Men den unge kvinnen forblir uidentifisert, et liv forsvunnet ubemerket blant liv som ruller videre.

Jenny er grepet av ansvar, for hun hhusker da det ringte på legekontoret kvelden før, to timer etter kveldens konsultasjonstid var over. Men hun ringte på bare en gang.

Tanken på at ingen vet om eller tar seg av den døde tvinger Jenny til å gjøre sine egne undersøkelser, med et bilde av jenta på telefonen. Livet ved legekontoret og i lokalsamfunnet ellers går videre. Filmen sirkulerer rundt den sterke, sentrale figuren i filmen, overbevisende spilt av Adèle Haenel, som undervegs i sin legegjerning merker mistenkelige endringer i noen pasienter hver gang hun tar opp temaet om den ukjente jenta.

Skaperverket til de belgiske regissørene Jean-Pierre og Luc Dardenne er sosialrealismen. Denne fransktalende filmen skildrer slående ordinære liv, noe som gjør den så troverdig, inntil medansvarets og etikkens makt gradvis kommer til overflaten hos dem alle.

Del på facebook

Åpningstider

Mandag - torsdag 10 - 19
Fredag 10 - 16
Lørdag  10 - 14

  

Telefon:
71 57 51 00

E-post:
bibliotek@kristiansund.kommune.no 

Vi blir inspirert av