Kristiansund bibliotek

Bok A
Nå var det bare fire dager igjen til han på ny var i landsbyen. Han var opprømt og nervøs på samme tid: Kanskje hun hadde glemt ham allerede? Det manglet nok ikke på gjetere som dro innom for å selge ull.
- Pytt, det gjør vel ingenting, sa gutten til sauene sine. - Jeg kjenner da andre jenter i andre landsbyer.
Men innerst inne visste han at det gjorde noe. Og han visste at alle gjetere, som alle sjømenn, som alle handelsreisende, kjente til en landsby der det fantes en som kunne få dem til å glemme gleden ved å vandre fri og frank gjennom verden.

BOK B
- Aldri har jeg følt meg så fjetret, forført, innhyllet i en historie som den som ble fortalt i den boken, forklarte Clara. - For mitt vedkommende hadde lesing til da vært en plikt, en slags mulkt jeg måtte betale til verger og lærere uten riktig å vite hvorfor. Jeg kjente ikke gleden ved å lese, utforske de dørene som åpner seg i sjelen din, gi seg hen til fantasien, skjønnheten og mysteriene i fiksjonen og språket. For  meg var alt det der noe som oppsto med den romanen. Har du noen gang kysset en pike, Daniel?

BOK C
Hvis jeg var hovedpersonen i en film, ville jeg vel ha flerret av treet og bendt opp skrinet for å tilfredsstille min (og publikums) nysgjerrighet. Men jeg er et tenkende menneske -en seriøs og varsom forsker.  Et skrin som er så gammelt, og som har ligget i jorden i så mange år, kan ikke åpnes som en hvilken som helst hermetikkboks. Det må åpnes med den største varsomhet og omtanke. Av fagfolk. Slik man  ville åpne en musling for å finne perlen - uten å skade muslingen. Hvis jeg gir meg i kast med en hastig og opprømt jakt på innholdet, risikerer jeg å forårsake en katastrofe. I beste fall vil jeg skade innholdet. Uten engang å ha forstått hva jeg har funnet. Jeg er ikke spesielt stiv i gammelgresk, hebraisk, arameisk eller koptisk. I verste fall kan alt gå til grunne. Gammelt pergament og papyrus kan bli til  støv over natten.
Men dette vet jeg: Skrinet må beskyttes.

BOK D
Han kunne ikke huske når han først hadde fått det med å snakke høyt med seg selv. I gamle dager hadde han sunget når han var alene, og iblant hadde han sunget om natten når han hadde en ensom rortørn i fiskekvasene eller skilpaddebåtene. Han hadde sannsynligvis fått det med å snakke høyt med seg selv etter at gutten og han hadde skilt lag. Men det kunne han ikke huske. Når gutten og han var ute på fiske  sammen, pleide de bare å si noe når det var nødvendig. De snakket med hverandre om natten, eller når de lå værfast. Det ble regnet for å være en god ting at en ikke snakket i utide på sjøen, og den gamle mannen hadde bestandig vært av av den mening og overholdt det. Men nå hendte det ofte at han uttrykte sine tanker høyt, ettersom det ikke fantes noen i nærheten til å bli irritert av å høre på dem.

BOK E
Minnetalene ved kisten ble mange og utførlige. Det ble vitnet om hvordan den avdøde hadde arbeidet i sitt ansikts sved, i bønn og forsakelse. Hun hadde løftet og båret, båret og løftet, matet kyr og unger, rakt høy verre enn tre hestetrukne slepriver, vevd fem hundre meter filleryer, plukket tre tusen spann med bær, veivet opp førti tusen vannbøtter av gårdsbrønnen, hogd ved tilsvarende i hvert fall en real  flathogst i Käymäjärvitraktene, vasket et Jupukkaberg av skittentøy, rullet skittønner fra utedoen uten å beklage seg en eneste gang, og plukket poteter så det smatret som et finsk maskingevær i  blikkspannet. Bare for å nevne noe.

BOK F
Han vurderte kyndig hvor steinen skulle deles, og lot deretter hammeren falle ned mot kilen. Ganske riktig, granitten delte seg nøyaktig der han ville. Det var noe han hadde lært av erfaring i årenes løp, men det skydtes også medfødte evner. Enten hadde man det, eller så hadde man det ikke.
Anders Andersson hadde elsket fjellet helt siden han som liten gutt hadde fått lov til å jobbe i steinbruddet, og fjellet elsket ham. Men det var et yrke som tok hardt på en mann. Steinstøvet ødela lungene mer og mer for hvert år som gikk, og splinter spratt fra steinen og kunne ødelegge synet fra den ene dagen til den andre eller svekke det over lengre tid. Om vinteren kunne det være svært kaldt, og siden det ikke gikk an å jobbe skikkelig med vanter på, måtte man fryse på fingrene til det føltes som om de ville falle av, og om  sommeren svettet man voldsomt i den stekende varmen. Likevel var det ingenting han heller ville gjøre.

BOK G
Johannes reiste atter til byen. Og det gik år og dager, en lang, bevæget tid med arbeide og drømme, lekser og vers. Han var kommet godt i vei, det hadde lykkedes ham å skrive et dikt om Esther, "en jødepike som blev dronning i Persien", et arbeide som blev trykt og som han fik betaling for. Et andet dikt, "Kjærlighetens irrgang" som var lagt i munden på munken Vendt, gjorde hans navn bekjendt.
Ja hvad var kjærligheten? En vind som suser i roserne, nei en gul morild i blodet. Kjærligheten var en helvedeshet musik som får selv oldingers hjærter til å danse. Den var som margeritan som åpner sig på vid væg mot nattens komme, og den var som anemonen som lukker sig for et åndepust og dør ved berøring.
Slik var kjærligheten.

BOK H
De fire følgesvennene gikk fremover, forbi det skinnende kubbebålet på det lange ildstedet midt i hallen. Så stanset de. Ved bortenden av huset, bortenfor grua og vendt mot nord, mot dørene, førte tre trappetrinn opp til en forhøyning; på forhøyningen sto en svær, forgylt stol. Der satt en mann som var så krumbøyd av elde at han nesten liknet en dverg, men det hvite håret langt og tykt og falt i store fletter ned fra et tynt gulldiadem som hvilte på pannen hans. Midt på pannen skinte en enkelt, hvit diamant. Skjegget lå som snø over knærne, men øynene brant fremdeles med klart lys, og det glimtet i dem mens han betraktet de fremmede. Bak stolen sto en kvinne kledd i hvitt

BOK I
Den siste pågripelsen skjedde tre uker før hun fylte atten år, da hun i edru tilstand hadde sparket en mannlig passasjer i hodet innenfor sperrene ved Gamla stans T-banestasjon. Episoden resulterte i at hun ble tiltalt for legemsfornærmelse. Hun hadde begrunnet sine handlinger med at mannen hadde klådd på henne, og siden utseendet hennes var av en slik art at man snarere kunne ta henne for tolv enn atten år, mente hun at mannen pedofile tilbøyeligheter. Det vil si, i den grad hun overhodet avga noen forklaring. Utsagnet ble imidlertid støttet av vitner, noe som førte til at påtalemyndigheten henla saken.

BOK J
Hele Barcelona strømmet ned til havnen da seilene på den mallorkanske kongens galeier dukket opp i synsranden. Den flåten som ble anført av Mateu Mercer, ventet på dem, i full krigsutrustning, sammen med Jaime IIs flåte. Arnau d'Erill, byfogden, ga havnearbeiderne beskjed om å iverksette byggingen av broen. Båtmennene la farkostene sine på tvers, og mannskapene begynte å legge plankene over dem. Da galeien til kongen av Mallorca hadde kastet anker, satte de øvrige båtmennene kurs for den kongelige galeien.
- Hva skjer? spurte en av bastaixene da han så at det kongelige banneret ble værende om bord, og at bare en eneste adelsmann steg ned fra skipet.
Arnau var klissvåt, akkurat som kameratene sine. Alle så på byfogden, som sto med blikket festet på den farkosten som nærmet seg stranden.